Anmeldelse: Dronen av Unni Lindell

Innledningsvis bør det sies at denne anmelder ikke har lest noen av de tidligere bøkene til Unni Lindell Jeg kan derfor ikke si noe om hvilken plass denne boka denne vil ha i hennes forfatterskap, om det representerer en stigning, et høydepunkt eller en parentes.

Jeg kjenner heller ikke begivenhetene som førte fram til hovedpersonenes situasjon i denne aktuelle boka.

Med andre ord vil romanen bli vurdert med rene ark. Selv om noen, kanskje først og fremst markedsførerne i forlaget hennes, betegner henne som Norge krimdronning.

Unni Lindells siste krim
Unni Lindell: Dronen. Boka kan kjøpes her.

Utgangspunktet i historien er at en person blir knivdrept i et telt i skogen et sted i Oslomarka. Like ved befinner det seg et lukket anlegg som tester og selger droner til blant annet det norske forsvaret.

Hun vet hva de tenker

Dernest er det naturlige i en anmeldelse av en roman å si noe om personene som befolker den. Her får vi en del kunnskap ettersom forfatteren automatisk beveger seg inn i hodene på de hun forteller om. Det er en allvitenhet som brukes og bør brukes med varsomhet. Hun må være forsiktig med hva hun lar disse personene tenke på, ettersom det da er risiko for at de vil lekke ut for mye informasjon til leseren på et for tidlig tidspunkt.

Det er særlig tre personer vi beskjeftiger oss med og hvis skjebner vi fatter interesse for. Det er Marian Dahle, vår heltinne og etterforsker. Dessverre har hun en del problemer med nervene og traumer etter tidligere saker. Vi har Agnes, tenåringsjenta som har gjennomgått og fortsatt blir utsatt for vonde ting i livet. Den tredje er den navnløse autisten som tydeligvis vet mye mer enn det han lar leseren ta del i for øyeblikket.

Av disse tre er det kanskje Marian Dahle som skurrer litt. Hun går fra fullstendig nedbrutthet til aktiv handling flere ganger underveis. Til å begynne med virker hun også ganske kjedelig sammenliknet med sine medaktører i dette dramaet. Men hun vinner ved nærmere beredskap, og vi godtar at Marian er en person som blir mer handlekraftig jo mer press som legges på henne.

Insekter er ålreite dyr i Unni Lindells siste bok. Her representert ved en bie-drone.

Det øvrige persongalleriet er ganske mangfoldig og variert. Et unntak er Marians elsker, naboen Heine. Han opptrer som en platt kunstnerklisje som i motsetning til Marian alltid gjør og sier de rette tingene. Dog har han en funksjon i at han til tider får Marian Dahle til gnistre og utløser uforutsette reaksjoner.

Tam til å begynne med, så går det unna

Handlings- og spenningskurven er særdeles viktig i en kriminalroman. Når det gjelder denne, synes jeg den første halvdelen av boka er litt tam. Mange sider brukes til å beskrive det verneverdige huset Marian bor i. Det blir også kalt dragehuset. Om enn huset har en funksjon i fortellingen, kunne det holdt med noen linjer. Det blir litt som når enkelte forfattere skriver side opp med «namedropping» og tekniske detaljer for et skytevåpen. Handlingsmessig er det nok å vite at våpen dreper og hus er til å bo i.

Men den som har leste halve boka får lønn for strevet. Da skrus tempoet opp. Flere parallelle handlinger utløses. Hverken Marian eller de øvrige personene kan være alle steder på en gang. Venner og plageånder i Marians private sfære får betydning og innvirker på hennes handlingsvalg.

Når disse samtidige begivenhetene rulles fram og det innviklede nettverket av tråder løser seg opp, ser vi at Unni Lindell er en dreven krimforfatter. Observasjoner som er gjort tidligere i boka, gir etter hvert mening. Sidene går fort på slutten.

Er «Dronen» av Unni Lindell en god kriminalroman?

Et eget trekk ved denne romanen er alle de psykiske sykdommene som forfatteren tillegger sine oppdiktede personer. Det er knapt noe som går fri. Vi har nevnt depresjoner, traumer, autisme, men det er flere. Nå er forfatteren god på først og fremst å beskrive symptomene framfor å diagnostisere. (Marian Dahle har en politikollega akkurat til den jobben).

Når alle disse problemene knyttes til morsfiguren, blir dette et sidetema i boka.

Til tross for de innvendinger som er nevnt ovenfor, synes denne anmelder at Lindells siste roman ligger et godt stykke over middels av de krimfortellingene som er skrevet hittil i år. Det er derfor å håpe at Unni Lindell klarer å bygge opp Marian Dahle psykisk og fysisk etter de siste påkjenningene, slik at hun kan løse nye krimsaker til glede for norske og utenlandske lesere.

Les flere anmeldelser

 

Leave a Reply

avatar
  Subscribe  
Gi beskjed om