Anmeldelse: Mørke menn av Jens Henrik Jensen

Når man nå har et anmeldereksemplar av enda en kriminalroman foran seg, denne gang med tittelen Mørke menn, bør man rekapitulere: Hva ser vi egentlig etter i ei krimbok?

Vi forventer ikke å finne nobelprismateriale, men det bør være visse kvaliteter. Og ja, vi vurderer det på en annen måte enn det vi gjør med annen «freestyle» litteratur.

I en kriminalfortelling vil vi lese om blod, drap og forbrytelser, og vi skal underholdes av det. Blir vi ikke underholdt, må det vurderes som en alvorlig roman og stilles større krav til godt språk og øvrige litterære virkemidler. Slik er det.

De som er med

For det første er det Oxen, Niels Oxen.

Han er enda en av de traumatiserte krigsheltene som dukker opp i dagens underholdningslitteratur. Han er også Danmarks høyeste dekorerte soldat etter innsats på Balkan og i Afghanistan. Til tross for traumer, psykisk ustabilitet og (en velbegrunnet) paranoia har han en overlevelsesdrift som gir ham så mange superkrefter det er mulig å ha uten å ha blitt bitt av en radioaktiv edderkopp fra verdensrommet.

En moderne kriminalfortelling med røtter tilbake til middelalderens Danmark. Kjøp boka ved å trykke på omslaget.

Så har vi vår kvinne, ei enbeint og handlekraftig dame med punkerfrisyre og en betrodd stilling i det danske etterretningspolitiet. Vi kan ikke se ett eneste sted i beretning dette manglende lemmet utgjør noen hindring, bortsett fra det visuelle uttrykket det beskriver.

Sjefen i etterretningspolitiet er også en viktig person i denne fortellingen. Han beskrives av utseende som en så tykk og voluminøs person, at man skulle tro det var han som hadde fortært hele det danske smørberget alene. Han har tilsynelatende mange alternative agendaer og det ville være utrolig hvis han ikke viser seg å være på skurkenes side på slutten av boka.

Dette er skurkene – de mørke menn

Gjennom flere hundre år har en gruppe menn i hemmelighet styrt Danmark. De kaller seg for Danehoff. For landes beste må de til tider utrydde diverse trusler, også om de skulle komme fra en høyt dekorert krigsveteran.

Vi vet altså ikke hvem de er, men de kan godt ha din mest betrodde venn på lønningslista si. Det er med andre ord umulig å føle seg trygg hvis man bevisst eller ubevisst tråkker Danehoff på tærne.

Hvis dette høres kjent ut, er det fordi disse hemmelige ordenene er noe som til stadighet dukker opp i fiksjonens verden. Blant annet er temaet allerede godt uttværet i bøkene til Dan Brown.

Hva skjer?

Uten foreløpig å ha brukt ordet, har vi konstatert at opplegget til romanen er en samling klisjeer. Men spørsmålet er hva slags drama forfatteren får ut av syntesen med en nervøs og voldelig krigsveteran, en einbent etterforsker, en drønnfeit politisjef og en rekke luringer vi ikke helt vet hvor vi har hen.

Innledningsvis tar det litt tid å komme ordentlig i gang med boka, for referansene til den foregående roman i serien er flere, og det virker litt forutsatt at vi kjenner til dem. Dette går imidlertid greit etter hvert.

Dertil har forfatteren funnet opp et lite triks. Vi følger flere personer, og hvert kapittel begynner med å fortelle om «han». Normalt tar det flere setninger før vi er helt på høyden med situasjonen og hvem av personene dette kapittelet handler om. Dette er litt distraherende i begynnelsen, men etter hvert pirrende. Det bidrar til at leseren skjerper seg, og forfatteren får hans oppmerksomhet.

Handlingen går for en stor del på at Oxen blir jaget fra sted til sted i Danmark, men stadig unnslipper. Samtidig er det et stort spørsmål hvem han egentlig kan stole på. I randsonene er det flere beretninger om personer som på en eller annen måte er involvert. En av dem vi finner fascinerende er en justisminister så kynisk og manipulerende at Macchiavelli ville stilt jobben sin til disposisjon tvert. Av flere personer med ekstreme egenskaper, er det denne som kommer best ut.

Men historiens gang byr på overraskende vendinger. Strategiske drypp av innsikt gjør at spenningskurven holdes ved like.  Man kan spørre seg hvor mange ganger Oxen kan slippe unna alle de tilsynelatende vanntette fellene som legges for ham, men det er så fordømt godt gjort hver bidige gang. Derfor kan det passere.

Flokene som vikles ut vitner om godt krim-messig arbeid. Vi har ingen innvendinger til måten dette blir gjort på.

Slutten skal ikke røpes, bortsett fra at jobben til Oxen er ikke ferdig. Han må nok belage seg på i det minste ei bok til. Det har denne anmelder egentlig ikke noe imot, bortsett fra at han håper den starter med den fullstendige utslettelsen av Danehoff. Vi er dyktig lei de gutta.

EJ

Om forfatteren

Den danske forfatteren Jens Henrik Jensen debuterte med Wienerringen i 1997. Den første boka om Niels Oxen var Hengte hunder, som ble utgitt i 2012. Det er planer om filmatisering.

Hekta på krim? Les mer om kriminallitteratur her.

Leave a Reply

avatar
  Subscribe  
Gi beskjed om