Anmeldelse: Arne Paasche Aasen – en biografi av Arild Bye

Boktipset har lest biografien om Arne Paasche Aasen som utkom i fjor. Nå vil du som er under 70 år kanskje utbryte – Hvem i all verden er han? Hvis du derimot nikker gjenkjennende når du ser navnet, er du nemlig høyst sannsynlig sytti pluss, eller du er eller har vært aktivt medlem av Arbeiderpartiet eller AUF.

Og nå er der skrevet en tykk bok om ham. Attpåtil ble den i fjor nominert til Brageprisen som beste sakprosabok.

Du skal få en sjanse til. Har du hørt sangene De nære ting eller Blåveispiken? Se der ja. Nå ble det straks flere av dere.

Men før vi snakker om boka, er det på plass med en liten introduksjon for de uinnviede.

Hvem var Arne Paasche Aasen?

I korthet kan han kalles poet, versemaker og visedikter. Han var fremfor alt kjent som Arbeiderpartiets husdikter, og sine daglige humoristiske vers i Arbeiderbladet under pseudonymet Dorian Red.

Han hadde en stor og omfattende produksjon, men vant aldri noen priser for sitt arbeid. Til det var det mange som oppfattet han som for lettbeint. Men Dorian Reds vers i Arbeiderbladet ble lest av mange som ellers ikke leser dikt, og visene hans nådde ut til hundretusener gjennom Ønskekonserten på Radio. Arbeidersangene han skrev på 1930-tallet synges fremdeles på partimøtene i Arbeiderpartiet.

Skulle ikke det være en grunn til å skrive ei bok om ham?

Arne Paasche Aasen. Fra verdensrevolusjonen til de nære ting. Kjøp boka hos Tanum.

Sønnen til røde Augusta

I biografiens første passasjer får vi stifte bekjentskap med en fascinerende person; mora til Arne. Hun ble kjent under navnet Røde Augusta. Hun var en sentral skikkelse i arbeiderbevegelsen og initiativtaker til mage ungdoms- og kvinnegrupper. Arne vokste opp i et revolusjonært hjem og fikk disse verdiene inn nærmest bokstavelig talt med morsmelken.

Augusta Aasen fikk et brått endelikt da hun, som Arbeiderpartiets utsending til den kommunistiske internasjonale kongressen i Moskva, ble påkjørt av et fly og omkom. Det skjedde under en flyoppvisning den ferske arbeiderstyrte staten arrangerte for å imponere de utenlandske delegatene. Arne var da 17 år gammel. Mora ble begravd tusenvis av kilometer borte i det sosialistiske paradiset.

Beretningen om Røde Augusta er blant bokas høydepunkter. Livet hennes har stoff i seg til en egen biografi. Wikipedia-artikkelen om henne er faktisk grundigere enn den om sønnen

Vennskap med Rudolf Nilsen

Arne skrev dikt og gikk på møter. Han ble venn med den senere dikteren Rudolf Nilsen. Denne biografien betoner spesielt Paasche Aasens betydning i dette miljøet og spesielt for Rudolf Nilsen. Han var en samlende figur, struttende av selvtillit og publiserte de revolusjonære kampdiktene sine overalt. Den mer tilbakeholdne «Rulle» var en av dem som luntet etter.

Som historien vil vise, var det Rulle som skulle bli den store dikteren av de to, gjenopptrykket i det 21. århundre, publisert i litterære antologier for videregående skole og kanonisert som norsk revolusjonær poet.

I motsetning til Arne gjennomarbeidet Rulle diktene sine gang på gang før han sendte dem fra seg. Arne spydde ut dikt, prologer til arrangementer og andre ting han mottok honorar for, og som de begge festet bort. Rulle påpekte imidlertid mange ganger for sin venn at han burde pusse mer på arbeidene sine.

Rulle gikk bort i ung alder, 28 år gammel, etter en voldsom rangel over hele Sør-Europa gjennom en vinter som slo alle tidligere kulderekorder.

Arne levde videre i mellomkrigstid, krig og etterkrigstid, med et Arbeiderparti som endret seg fra revolusjonært til statsbyggende. Var hans viktigste bidrag å være inspirator for Rudolf Nilsen?

For enkel, men populær

Påpekningen fra Rudolf Nilsen er også et gjennomgående tema i boka og i Arne Paasche Aasens liv. Fra sin første diktsamling til den siste utgivelsen terpet kritikerne på de samme tingene. Diktene var for enkle temamessige, og de virket uferdige. Det lå bare ikke for Arne å se over så nøye før han leverte. Hans daglige vers i Arbeiderbladet og stadige bestillinger til Arbeiderpartiet kunne ikke vente, og det kunne heller ikke honorarene hans.

Med det uteble også anerkjennelsen han høyst sannsynlig lengtet etter. Det drøyde før han ble opptatt i forfatterforeningen, og han ble oversett ved utdelingene av kunstnerlønn og stipender. Selv sa han tappert: Folkets kjærlighet er min kunstnerlønn. Men i dag, bare 40 år etter sin død, har folket så godt som glemt ham.

Den mørke siden

Arne skrev om nære ting som varmet hjertene, og han skriv muntre og vovede vers. Han framsto som en levemann på byen, en dandy etter modell av Oscar Wilde.

Men for å gjøre kunstnermyten komplet hadde han også et stort inntak av alkohol. Han var på byen støtt og stadig. Som kona Valborg uttrykte det, hadde hele livet hennes gått med til å ta seg av mannen.

Det var bråk og kjeft når han kom hjem, og som det står så forsiktig i boken, at han også la hånd på henne. Han ble innlagt noen ganger, men han sluttet aldri å drikke.

I det store og hele er biografen svært respektfull når han kommer inn på disse tingene. Den alminnelige leser vil få assosiasjoner til aktuelle debatter når det er en dikter som gjennomgående skriver om kvinnelig ynde som puppeknupper og andre ting. Det nevnes kun en episode hvor den aldrende poeten ble litt klåfingrete mot en kortskjørtet journalist som intervjuet ham. Var dette et gjennomgående trekk i dikterens atferd? Vil den stått seg for en gransking med dagens øyne? (Og ville biografien med det fått mer oppmerksomhet, og innbragt mer penger til forlaget)?

Du må lese denne boka!

I motsetning til andre dikterbiografier er ikke dette en framstilling som fører frem til dikterens udødelighet. Berømmelse, jovisst, men av den forgjengelige typen. Det gir et annet perspektiv på skrivingens kunst og mennesket som avleverer den enn for eksempel den nesten samtidige utgivelsen av biografien om fjorårets jubilant, Andre Bjerke. Suksesshistorier har det med å likne litt mye på hverandre.

En annen grunn er den historiske ferden gjennom det tjuende århundre, fram til 1970. Arne kjente mange av de som preget det, og flere var inkludert i hans vide vennekrets. Vi får treffe Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Håkon Lie fra partiet. Rudolf Nilsen er allerede nevnt. Vi føyer til Johan Falkberget, Alf Prøysen, Hermann Wildenvey og Olaf Bull som også tidvis var hans venner eller svirebrødre. Dette er bare noen av dem.

Den tredje grunnen er bokas velskrevenhet og gjengivelse av anekdotiske episoder. Det er i det hele tatt mye humor i boka, som det også var i Paasche Aasens liv og diktning.

Hvor kan du lese Arne Paasche Aasen i dag?

Et par søk avslører ingenting i de store nettbokhandlene. Et navnesøk i forfatterens eget forlag Tiden, gir heller ingen treff.

Du må derfor ta en runde i antikvariater eller gå inn på Nasjonalbibliotekets hjemmeside og søke ham opp. Er du heldig, hadde de en god dag på jobben da de scannet inn samlingene hans.

Leave a Reply

avatar
  Subscribe  
Gi beskjed om