Kriminallitteratur

Kriminallitteraturen er ikke død og vi har foreløpig ingen mistenkte.

Jo Nesbø, krimdronninger fra nord og sør samt millioner av krimhungrige lesere sørger for at den holder seg i live.

Definisjonen på «krim» som litterær genre er sprikende. «Men her har det blitt begått et mord og noen er ansvarlig» (sitat fra filmkalkunen «Plan 9 from Outer Space)» er som regel gjennomgangstemaet.

Vi lar diskusjonen om hva som er krim og ikke, ligge et øyeblikk. Først skal vi se hva slags fortellinger en moderne krimleser setter størst pris på.

Trekk ved nyere norsk kriminallitteratur

Med glede å melde er Norge, om ikke helt selvforsynt, en stor-leverandør av gode kriminalfortellinger. Over hele verden følger krim-interesserte jakten på forbrytere som oppholder seg på Majorstua i Oslo, Bergen sentrum eller mer grisgrendte deler av landet.

Vi snakker mest om Jo Nesbø, men han er langt fra alene om å bli publisert i fremmedartede skrifttegn. Også Unni Lundell, Tom Egeland og Hans Olav Lahlum (blant flere) blir lest under fjerne himmelstrøk, og det ikke bare av nordmenn på ferie.

Et interessant trekk med kremen av norske krimforfattere er at de ofte ikke har yrkesbakgrunn som forfattere, eller skribenter i det hele tatt. Av de meste leste spenningsforfatterne finner vi tvert imot en psykolog, en operasanger en popsanger, en historielærer og en justisminister. Det er også en tidligere politietterforsker, men det er kanskje innenfor yrkesmessig sett.

Vi snakker om Jo Nesbø, Jørn Horst Lier, Hans Olav Lahlum, Torkild Damhaug, Øystein Wiig og Anne Holt, men ikke i nevnte rekkefølge. Det blir din oppgave å plasserer rett yrke på forfatteren. Kanskje hjelper det å søke på Boktipset?

Norske fiktive krimhelter har også en pen geografisk spredning rundt om i landet. Vi har selvfølgelig mang ei Oslo, men også Bergen Trondheim, Skien og Drammen er blant steder det i skriften blir begått grusomme forbrytelser som oppklares av personer i besittelse av kløkt og handlekraft av unorsk omfang. Disse krimheltene er gjerne bysbarn med forfatteren som har skrevet om dem.

Trenden i nye krimbøker er gjerne enda mer spenning. Thrillerens virkemidler brukes i stort omfang for å fange leseren i romanen, og helten gjerne i skurkens vold.

Historie er også viktig. Vi har ren historisk krim, representert særlig ved Hans Olav Lahlum. Men også mange andre kriminalromaner har historiske trekk, med en prolog 50-60 år tilbake i tid. Mye har sin opprinnelse i 2. verdenskrig.

Nordisk noir

Også i utlandet har bølgen av nordisk krim blitt lagt merke til. De omtalte norske bøkene er selvfølgelig en del av dette, men de kan altså utfylles med en rekke navn fra være naboland.

Av plasshensyn avgrenser vi oss til noen internasjonalt kjente navn. Da kommer vi ikke utenom de personene det begynte med; Martin Beck og Gunvald Larsson. I en romanserie på ti bind fra svenskene Per Wahlø og Mai Sjøwall fornyet disse hovedpersonene kriminalromanen med sine personlige problemer og sosiale samvittighet. Bøkens oppbygging og dramaturgi er i dag modellen for moderne politiromaner eller tv-serier.

Av dagens svensker kan nevnes Lars Kepler, spenningens mester hvor det vrimler av psykisk ustabile personer med en uberegnelighet som alltid bringer dem et skritt foran politiet. Den arme finske etterforskeren slipper ikke unna uten varige fysiske eller psykiske mén i en eneste bok.

Jens Lapidus forteller historier fra Stockholms underverden. Som advokat og forsvarer kjenner han mennesketypene. Det gjelder både småkjeltringene, doplangerne, torpedoene og de sleipe fiskene som befinner seg på toppen av pyramiden.

Og vi må selvfølgelig ikke glemme Jan Guillou, Leif GW Persson, Lisa Marklund og Camilla Läckberg.

Den største «kriminelle» eksportvaren fra Danmark de senere årene er Jussi Adler Olsen og hans serie om Avdeling Q. Den blir ledet av den bitre antihelten Carl Mørk med sine to sidekicks som enten snubler i beina hans eller ramler over løsningen ved hjelp av sin spesielle spisskompetanse.

Den danske «klassikeren» er imidlertid bøkene til Dan Turrel som ble skrevet på 1980 og 1990-tallet. Den navnløse hovedpersonen er journalist, men bor i et reir i området rundt Isted-gate i nærheten av Hovedbanegården. Hans daglige omgang med samfunnets utskudd i denne bydelen bringer troverdighet til historien om at han alltid tilfeldig befinner seg i nærheten når en forbrytelse er begått. Det konsumeres for øvrig langt mer alkohol i Turrels bøker enn det selv den gjennomsnittlige krimhelt står for.

Om det ikke begås mange drap i virkelighetens Island, er det nok av dem i fiksjonen. Mange av dem er begått av forfatteren Arnaldur Indriðason, som også er populær i Norge. Han har også vunnet den britiske krimforfatterprisen The Gold Dagger Award i 2005.

Fransk kriminallitteratur

En annen region som skiller seg ut med heftig produksjon av krim, er den franske.

Det siste tiåret har landet litt herjet av en rekke serieforbrytere og sadister i litteraturens verden. Da er det bra at det også er like mange eksentriske etterforskere som kan stoppe dem.

En av dem heter Camille Verhoeven. Fra sitt ståsted, som befinner seg 1.45 centimeter over bakken, analyserer han seg fram til seriemorderens neste trekk. Men enda så glup han er kommer han alltid på kant med sine kolleger og overordnede. Det meste må han fikse selv.

Forfatteren Pierre Lamaitre har tre ganger vunnet Golden Dagger Internacional for de fortredeligheter han utsetter Paris og den stakkars Verhoeven for. Av Adresseavisens anmelder ble han utnevnt til kriminallitteraturens svar på Quentin Tarantino.

Etterforskeren Adamsberg er den som bærer ansvaret på sine skuldre i Fred Vargas krimbok-serie. Vargas er utdannet arkeolog og middelalderspesialist. Det skinner i gjennom i fortellingene hennes som ikke viser noen mangel på «middelaldersk bestialitet».

Bernard Minier debuterte som krimforfatter etter fylte femti. Det var ikke et minutt for tidlig synes anmelderne å være sams om. Fra den første boka om kriminalførstebetjent Servaz, «Hvis helvete var av is», har kritikkene bare vært storveis, også i norske aviser.

Kriminallitteraturens historie

Her vi tilbake til definisjonsspørsmålet. Hvis det kun er snakk om en fortelling om oppklaringen av en forbrytelse, kan vi gå svært langt tilbake i tiden. Vi kan gjerne inkludere deler av sagalitteraturen og romeren Ciceros beretning om rettsaken mot Catalina (som også var utgangspunkt for Henrik Ibsens første skuespill.

Ifølge tradisjonen er likevel Edgar Allan Poe som hyppigst nevnes som kriminalfortellingenes far, med novellen «Mordene i Rue Morgue» fra 1841. Men da hadde nordmannen Mauritz Hansen allerede skrevet «Mordet paa maskinbygger Roolfsen» i 1839. Denne beretningen er nok ikke like udødelig som Poes noveller, men kan leses av interesserte i Nasjonalbiblioteket.

Sir Arthur Conan Doyle skrev bøkene om Vicoriatidens største detektiv.
Det er ikke feil å si at det begynte med Sherlock Holmes

Det var imidlertid den britiske Arthur Conan Doyle som la lista for kriminallitteraturen som sjanger. Hans Sherlock Holmes deduserte seg fram til gjerningsmannen ut fra egne iakttakelser, med Dr. Watson som beundrende notattaker. Den første beretningen om privatetterforskeren fra Baker street var «En studie i rødt» som kom i 1887. 60 fortellinger ble det fra Doyles hån. Hvor mange oppfølgere som har kommet for film, tv og radio er neppe noen som har tall på.

Det neste skrittet i kriminallitteraturens utvikling kan vi si kom med Agatha Christie. Fra 1920 begynner bøkene å komme. Det ble 80 av dem totalt fram til hennes død i 1976. Det er bare William Shakespeare som har solgt flere eksemplarer sies det. Hennes detektiver, blant dem Hercule Poirot og miss Jane Marple fulgte i Sherlock Holmes fotspor når de løste kriminalgåter.

På den andre siden av Atlanterhavet tok det en annen vending. Historiene var mer brutale. Person- og miljøskildring fikk større fokus. Det var der og da «den hardkokte detektiven» ble skapt. I mørket fra det harde tredvetallet veltet de fram etter forbudstidas opphør. Gåtene ble tilsidesatt for action og kjappe replikker. De fremste eksponentene for dette het Dashiell Hammet og Raymond Chandler. Sam Spade og Philip Marlowe var navnet på de fordrukne og maltrakterte private etterforskerne de skrev om.

I Norge var det først Sven Elvestad under pseudonymet Stein Riverton som skrev krim. Hans «Jernvognen» fra 1909 er en klassiker som fortsatt leses. Rivertonklubben, den norske kriminallitterære forening, og den årlige utdelingen av prisen for beste kriminalroman, Rivertonprisen, er begge oppkalt etter ham.

Elvestad er også opphavsmannen til den lengstlevende krimserien i Norge; fortellingene om Knut Gribb. Den ble videreført av en rekke forfattere og holdt der gående helt fram til 2000-tallet under forskjellige utgivere.

I etterkrigstiden er det først og fremst André Bjerke som gjorde seg gjeldende. Under pseudonymet Bernard Borge leverte han rene psykologiske thrillere som «Døde menn går i land» og De dødes tjern.

I Rivertons og Borges fotspor traver nå en rekke suksessfulle krimforfattere som ikke lenger har grunn til å være flaue over å skrive under eget navn.

Mer krim?